I dag er nesten alle i samfunnet brukere av digitale hjelpemidler. Jeg er stolt av min 84 år gamle mor som bruker smart-telefon for å lese nyheter, holde seg oppdatert på været og å kommunisere med barn, barnebarn og oldebarn. Det er spennende høre henne fortelle om sin opplevelse med innføring av databehandling i sin jobb på tidlig 80-tall.
I dag tar vi det som en selvfølge at alle bruker digitale hjelpemidler, og det offentlige, som banker, klarer ikke helt å legge til rette for mennesker som av forskjellige grunner ikke har muligheten til det.
Jeg jobber i skole, og her er det digitale en del av den naturlige hverdagen. Mine fag, som Kunst og håndverk, og Mat og helse bruker også digitale hjelpemidler.
Jeg vil skrive litt om min erfaring med dette de siste 15 årene.
Da jeg startet som lærer for 15 år siden, følte jeg meg på topp og syntes jeg mestret digitale hjelpemidler bedre flere av mine kolleger, da jeg privat har funnet det interessant. Utviklinga har gått fort, og jeg må jobbe hardt for å følge med og være oppdatert på både software og hardware.
Hvordan har utviklinga vært for meg i disse årene?
Skolen jeg jobba på hadde prosjektør, som jeg måtte koble opp før hver undervisningsøkt. Det var spennende og elevene syntes også at det var interessant. Jeg lagde mange PowerPoint-presentasjoner med masse bilder for å inspirere elevene. Dette var stort! Overhead-projektoren kunne settes på lageret.
Skolen hadde et datarom der vi måtte booke tid for å ta med elevene. Da elevene på ungdomstrinnet fikk hver sin PC fra kommunen, endret det arbeidsmetodene, og vi kunne drive mer målrettet bruk av digitale hjelpemidler og oppgaver der det var et krav. Samhandling i felles dokumenter ble også noe som ble vanlig. For ca to år siden fikk vi også PC til hver av elevene på mellomtrinnet. Det ble dermed lettere å gjøre digitale oppgaver også her.
For noen år siden syntes jeg at elevene hadde så mye "skjermtid", at jeg tonet ned datamaskinbruken i mine fag. Jeg følte at det var viktig å lære konkret handverk. Imidlertid viste det seg at det kom mange gode program og fokus på det digitale i læreplanen, så jeg måtte revurdere min holdning.
Da koronapandemien førte til at skolene måtte drive hjemmeundervisning, ble digitale hjelpemidler og digitale oppgaver veldig aktuelt.
I kunst og håndverk ble bilderedigeringsprogrammet Gimp tatt i bruk på ungdomstrinnet. Jeg har jobbet med bilderedigering tidligere, både i dette programmet og andre program. Nå følte både elevene og jeg at vi hadde god tid til å konsentrere oss om dette. I dag har alle elevene egne mobiltelefoner med fotomuligheter. Det har jo åpnet mange nye muligheter de siste årene. Det første de fikk lære, var å overføre bilder fra telefonen til datamaskinen. Så kunne de bruke egne bilder i oppgavene de fikk. Det ga god inspirasjon, og elevene jobba veldig godt med dette. Vi tok i bruk opplæringsvideoer som var på YouTube og jeg fikk også laget noen egne. Dermed ble det læring både for elevene og meg. Videre måtte vi finne plattformer for å kunne dele produktene. Jeg ville at elevene skulle se hverandres produkter og da var å bruke Padlet en fin måte å gjøre det på.
Tilbake til undervisning på skolen, erfarte jeg at det var få elever som var villig til å bruke noe særlig til utover undervisningstiden for å lære Gimp. Dermed ble oppgavene enklere, og vi brukte færre verktøy. Derimot fikk vi brukt printer og elevene kunne lage konkrete produkter som kjøleskapsmagneter, bilder på fotopapir, dekor på stearinlys, for å nevne noe. Det var helt tydelig at de fleste elevene liker å ha handfaste produkter som de kan vise fram. Konklusjonen min da er at fotoredigering er en del av prosessen mot et produkt i kunst og håndverk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar